Vågsbygd vel

Pål Friis

Lumberveien 26

4621 Kristiansand

 

Høringsuttalelse

Kommunedelplan for ytre ringvei E39/E18 Vige- Volleberg

Vågsbygd vel har sterke innvendinger mot den foreslåtte veiløsning.

Vegvesenet la fram for Kristiansand bystyre et sett veialternativer som alle ville bety store naturødeleggelser i Vågsbygdskauen og Rossevannsområdet. Bystyret benyttet ikke anledningen til å kreve utredninger som skåner disse grøntområdene. Beslutningsgrunnlaget som foreligger i dag er derfor alt for smalt. Et nærliggende alternativ vil for eksempel være utbygging av nåværende trase mellom Volleberg og Farvannet og inngang for tunnel videre østover i Farvannsbakken.  Det vil ganske sikkert vil det bli mye billigere også. Om føringene fra dagens regjering er vei med 110 kms fart er det derved ikke umulig for Kristiansand å kreve noe lavere fart på en mindre strekning hvis dette er nødvendig for forsvarlig naturforvaltning. Det betyr neppe stort for veiens kapasitet. Fylkesmannens miljøvernavdeling peker i sin innsigelse også på en mulig veitrasé nærmere Mjåvann industriområde. Her kan en også tenke seg løsninger med adskilte veitraseer i østlig og vestlig retning for å spare areal og natur. Og om det dyreste akseptable alternativ skulle bli valgt, tunnel i hele passasjen, vil det likevel bli den billigste tunneldelen på veistrekningen hvis man deler kostnadene på antall mennesker som får beholde sine naturområder, slik noen debattanter har tatt til orde for. Vågsbygd vel mener at flere veialternativer må foreligge før saken kommer til avgjørelse.

Vågsbygda er Kristiansands største bydel med nærmere 25 000 innbyggere og marka vår er skogsområdene sør for E39. Denne marka er en del av et friluftsområde for både vågsbygdfolk og folk i Sogndalen og Søgne. Vest for Rossevann, i Olavsdalen, har hundrevis av publikummere kommet gående fra Songdalen, Søgne og Vågsbygd til konserter som har vært arrangert jevnlig siden 2000. Den foreslåtte broa over Rossevannsbekken vil kaste støyen fra biltrafikken nedover hele Rossevannet. Nordøst for Rossevann, i Songdalen, ligger kulturminner fra 1. verdenskrig og «Tyskeveien» fra andre verdenskrig slynger seg fra Songdalen til Vågsbygd. Lenger øst er Vågsbygdskauen gjennomsatt av stier, noen omhyggelig merket og tilrettelagt av løypeutvalget til IK Våg, andre fører til mer bortgjemte steder innover marka.  Skauen er benyttet av alle, store og små, til organiserte aktiviteter, av speidere, skoler og barnehager, til familieturer og jogging. Vågsbygdskauen er kupert. De årene det er snø er de få skiløypetraseene viktige. En må bruke frosne vann og dalfører. De innerste deler av marka kommer nærmere. Den indre del av Fiskåvann, Bukksteinsvannet med Lona, Mjåvann og Øygårdsvannan er klassiske skiløyper som blir borte om denne veien blir bygd.

I 1996, da striden sto om bro over Kjosdalen la fylkesmannens miljøvernavdeling inn innsigelse med hovedbegrunnelse at dette sammenhengende området var et viktig regionalt naturområde mellom Vågsbygd, Søgne og Sogndalen. Miljøverndepartementet tok innsigelsen til følge: En bro ved en av inngangsportene til området ble ikke tillatt. I dag er det ikke bare en bro over inngangspartiet vi diskuterer.  I dag er det snakk om å rasere fullstendig de indre deler av marka, og å forringe det gjenværende med trafikkstøy.  I forhold til den store befolkning som bor i områdene rundt marka er ikke naturområdet stort. Vågsbygd vel mener vi ikke har rett til å frata framtidige generasjoner de umistelige verdier som ligger i den nære tilgang til natur.

Det er lansert et alternativ som skal redusere de store skadevirkningene de fleste ser. Det er foreslått en løsning med lang tunnel som vil skåne deler av marka. Men det verste naturinngrepet i Vågsbygdskauen blir likevel stående: Det er trafikkmaskinen med av-og påkjøringsveier på Breimyr, nord for Fiskåvann. Dette er kanskje det mest benyttede turområdet, med kjerreveien til Fiskåvannet og stien opp til til Øylihei, med sitt høyfjellslandskap og vide utsikt. Naturopplevelsen i denne del av marka blir borte med veispagettien rett i nordenden av Fiskåvannet. Trafikken vil høres helt ned til sørenden av vannet. Ingen løsninger som beholder denne trafikkmaskinen kan aksepteres.

Andre naturområder i Kristiansand er nærmest fredet i byens politiske tradisjon. Det gjelder for eksempel Jegersberg, Skråstadheia og Baneheia. Godt er det. Men byen styres av politikere med mindre omsut for industribygda i vest. Den slags stemoderlig behandling er Vågsbygdfolket lei av.

Det har bredt seg en slags defaitisme. I begeistringen over at Sørlandet har kommet seg opp i rangeringen av landets veiprosjekter tenker mange at dette er uavvendelig og de resignerer i utgangspunktet. Slik bør en ikke tenke. Det dreier seg om politiske valg. En rekke ulike alternativer som Vegvesenet dessverre så langt ikke har villet eller fått i oppdrag å utrede må opp på bordet. Den store motstanden fra Hellemyr, Vågsbygd og Songdalen kan forsinke vedtak og framdrift, frykter mange. Hvis så er bærer Vegvesenet og Kristiansand bystyre ansvaret for det. Det hadde ikke krevd store forundersøkelser for å avdekke at dette er betydelige naturverdier for svært mange mennesker. Man kjente til Fylkesmannens miljøvernavdelings vurdering av området fra 1996. Man kjente Miljøverndepartementets nei til forringelse av dette friluftsområdet.  Vegvesenet valgte å overse dette da de la fram alternativene for bystyret. Bystyret ble advart, men valgte selv å se bort fra den massive motstand de burde visst ville komme. Veivalget vil bli en viktig sak i høstens kommunevalgkamp. Svært mange mennesker vil la sitt valg bestemmes av hvilke partier og personer som står fast mot rasering av naturområdene våre. Det eneste demokratiske er å la det nye kommunestyret som blir valgt ta avgjørelsen.

Alle veiløsninger sør for eksisterende E 39 skader umistelige naturverdier i Vågsbygdskauen for all framtid. Som representant for fellesverdiene i bygda vår kan Vågsbygd vel ikke akseptere noen slike naturinngrep.

 

Vågsbygd 21.07.15

Styret i Vågsbygd vel

Pål Friis