Dallona og omegn – historikk.

Dal – lona navnet, betyr, dalen hvor bekken gjør en sving. Navnet Dallona, var helt fram til kommunen gjorde et vedtak i 1965, kun knyttet til området som i dag ligger på innsiden av undergangen, resten av området hadde postadresse Fiskå.

I oldsakssamlingen til universitetet i Oslo finnes det en flintøks fra år 2000 før
Kristi fødsel, som ble funnet i 1902 på den gamle Fiskågården som lå ned mot hvor fabrikken ligger i dag, så vi har røtter langt tilbake i tida.

Selve Fiskågården er kjent tilbake til 1610 på grunn av sagene ved bekken.
I 1658 var Fiskågården den største i distriktet og betalte 4 1⁄2 daler, 1 mark og 8 skilling i kvegskatt.
Søfren Thomesen Skonning dreiv opp gården betydelig med ” hele 5 saugmøller i Fiskå og Hannevikbekken”.
Søfren var med og grunnla byen i 1641 og fikk store privilegier av kong Christian IV. Han ble senere byfogd og fikk rett på sagmøllene ved Grims- bekken. I tillegg ble han ” Kongelig Majestets bryggeris forvalter udi Flekkerøen”. Han fikk enerett på å brygge og levere alt øl til alle skutene som lå på Møvig, eller Flekkerø Havn som det het den gang. En stor ølbryggekjele ble sendt opp fra Kjøbenhavn.

Gården ble oppkjøpt av Rådmann Laurits Andersen Undal, og ble videre overtatt av sønnen Anders Undal.
Anders ble amtmann i 1699 og senere Stiftsamtmann i Bergen i 1711.
I år 1700 var han den på hele Agder, som betalte mest skatt på grunn av stor formue og inntekt.

På den tiden var det ”på mote” blant de rike og snobbete å ha egne vann hvor de satt ut fisken – Karuss – en karpelignende fisk, for deretter å forlyste seg selv og gjester med å fiske den opp igjen. Vår lille Karusstjønn fikk ganske sikkert navnet sitt den gangen.

Et langt hopp i tid fram til 1906 da bondesønn Nils Belland fra Vegusdal kjøpte gården. I 1907 begynte en helt ny tid da Belland solgte en stor tomt til et tysk selskap – Badische Anilin og Sodafabrikk-som kom og ville starte en kunstgjødselfabrikk. 40 mann fikk jobb på fabrikken, mens alle sjefene var tyske. Tyskerne anla dammer og parkanlegg

Bilde fra 1954 tatt omtrent fra hjørnet ved Førelands

Thomassens hus i nr.10. Bildet er tatt fra hjørnet

hus. Tyskerne hadde hester her under krigen.

ved Ole og Ruths hus i nr. 14. Tyskerne hadde hester her er under krigen.

og fikk de ansatte til å fiske ørret til seg i
bekken. Bedriften gikk dårlig og
i 1917 overtok Fiskå Verk bedrifts-lokalene.
Omtrent på denne tida fant politikerne i
kommunen som den gangen var Oddernes,
på at de skulle bygge egne kraftverk.
De fikk bygget 2 små kraftverk, et på Kvarstein og
et i Høyebekken. Disse ble mindre en
beregnet og kommunen fikk problemer
med å levere kraft de allerede hadde lovet
til Kjøita Trelast og Lumber Finerfabrikk.
I 1918 måtte kommunen betale 30 000 i
erstatning til Lumber. Kommunen hadde
ikke disse pengene, men enkelt og greit så lånte de pengene av Nils Belland som på den tiden var ordfører og kommunalpolitiker.
I dagens pengeverdi tilsvarer det millionbeløp.
Belland solgte etter hvert noen få tomter fram til og med Dallonav. 6 og 13, hvor veien sluttet.
Under krigen ble hjemmefrontsleder Major Arne Laudal ansatt på Fiskå Verk som provianteringssjef ved hjelp av verkmester Einar Lund. Laudals hovedjobb var å være sjef for anleggelse av ny vei helt opp til Fiskåvannet.
Major Laudal ble skutt og verkmester Lund døde i fangenskap i Tyskland. Tyskerne hadde hester gående på jordet til nr.14 – Ruth og Ole sitt hus.
Etter krigen kom det fart i byggingen i området, enten privat, eller gjennom Fiskå Verk. I 1955 solgte Kristen Justvik og Nils Belland hele Slettheia til kommunen.
På slutten av 50 - tallet ga Belland en tomt til Misjonssambandet, sammen med et betydelig pengebeløp, slik at Fjellhaug Bedehus ble bygd. Senere arvet de også gården.
Det lokale kulturtilbud da jeg var ung på slutten av 50- og begynnelsen av 60 tallet var knyttet til ”Losjelokalet” i det som i dag er bolighus – Vågsbygdveien 12. Losjelokalet var først og fremst lokale for avholdslosje ”Agder”, men det var mange tilbud i form av barnelosje, avholdsspeider for jenter og gutter over 7 år, samt at lokalet ble utleid til Bridgeklubben og mange andre organisasjoner. Nesten hver kveld i vinterhalvåret ble det arrangert ”Tombola” i kjelleren på losjelokalet med ballrulling, div. automater, lykkehjul, fiskedam og geværskyting. Finalen i skytinga hver søndagskveld var en stor begivenhet hvor ”Skrap-Rønning (Birger) stort sett var helt suveren.
Ellers hadde vi mange tilbud som de unge ikke har i dag. Vi hadde ball-løkker mange plasser helt i nærmiljøet, ei der hvor Fjellhaug bedehus ligger i dag, ei bak Ringveien Kiosk, og den viktigste på andre siden av bekken ved parsellene ved HVPU boligene. Der hadde vi fin bane med 2 mål og hadde fast Vågsbygdturnering hvert år mot Grisebygda, Havebyen, Voie, Møvig med flere.

Mellom blokkene i Kollen og huset til Per Ole Hansen lå hoppbakken – Furukollen – hvor vi hadde hopprenn flere ganger hver vinter med hopp opptil 18 meter. På Karuss og Fiskåvannet brøytet vi skøytebaner med treplog

og hadde mesterskap i flere klasser – reimskøyter og skoskøyter i hver sine. Om vinteren rant vi også på rattkjelker fra toppen av bakken ved Kjerrheia 25 og helt ned til huset til Belland.

På denne tiden var vi en haug med unger på omtrent samme alder og jeg husker vi var opptil 34 unger som var med og lekte Bom på en gang.

Vi Jeppa pinne, Kasta på stikka med 5 ører, lekte Hauk og due, Kongekast, og Slo ball på veien. ( nesten ingen hadde privatbiler den gangen)
Stedet var ellers preget av at det lå bondegårder på begge sider. Hvert år var vi med i høyonna og hjalp til med å få inn høyet hos ”Edda” Edvart Fiskå og noen ganger hos Belland. Betalinga var å få lov til å spise så mye kirsebær som vi orket. Ulovlig tilleggsbetaling var at vi rei på høyhesjene og hoppet i høyet på låven.

Ble det for varmt var det bare å hive seg på sykkelen og dra ned på Kjeholmen – (inne på fabrikkområdet til Fiskå Verk) hvor vi badet og løp på ”loggene”(store tømmerstokker til Lumber som lå lagret i sjøen).
Jordbær- kirsebær - og epleslang var populært hos oss unger, men slett ikke hos de voksne.

Hesten til Belland – Eyvind – elsket å jage oss unger og jeg er fortsatt sikker på at den lo når vi løp som galne for å komme oss unna.
Ellers bestod kulturtilbudet i området av skolemusikken, Våg, speideren og bedehuset på Kjos, og eventuelt en tur på kino i byen.

Ikke så mye kanskje, men når det gjelder nærmiljøet var tilbudet vel så bra som i dag.

A.J.Finne.

Jordet hvor Ole og Ruth Førelands hus ligger i dag. Huset til Aas - nå Mellefont er påbegynt i bak- grunnen. – 1954..